Mannen som nektet å være helt

Han var ikke bare offiser og motstandsmann under andre verdenskrig. Han var tungtvannssabotør, deltaker på den like så verdenskjente Kon-Tiki-ekspedisjonen og inntok nøkkelroller i oppbygging og drift av både Kon-Tiki-museet og Hjemmefrontmuseet. Han var mannen som kunne oppsøke Aftenpostens redaksjon, slå handa i bordet og ha seg frabedt å bli omtalt som en helt. Han var ikke en av dem som ville spille seg selv i den første filmatiseringen av kampen om tungtvannet (1947), og han skulle bli 90 år før han syntes tiden var inne til å la en forfatter skrive livet hans inn mellom to bokpermer.

Etter utdanning som radioingeniør ble Knut Haugland sersjant i 1938. Deretter var han telegrafist i handelsflåten, og så, i februar 1940 ble han innkalt til tjeneste i Bergartilleribataljon nr. 3 på Setermoen i Indre Troms. Ikke overraskende var Narvik 9. april 1940 et av hovedmålene for den tyske invasjonen. Der havnet Knut, nærmest lovmessig, som sjef for avdelingens radiotropp, midt i skuddlinjen. De skulle rapportere, gi taktiske meldinger – dag for dag, time for time. Kampene rundt Narvik kom til å strekke seg over måneder, lenger enn noe annet sted i landet. Det var det tyske lynangrepet mot Frankrike som lå bak retretten. Narvik var med ett blitt mindre viktig.

En må ha lov til å tenke at slaget om Narvik kunne være krigstjeneste nok. Knut hadde lykkeligvis kommet fra det med liv og helse i behold – men han tenkte åpenbart annerledes. Etter demobiliseringen arbeidet han på Høvding radiofabrikk i Oslo og ble snart involvert i motstandsarbeidet. Det behøver ikke overraske noen at ansatte ved en radiofabrikk ble gjenstand for spesiell oppmerksomhet. Knut ble tatt i forhør, men fikk akkurat den tid og mulighet han trengte til å flykte unna Statspolitiets lange armer og etter hvert ta seg over til Sverige.

I desember 1941 kom han til London. For en person av Knut Hauglands kaliber og med særlige forutsetninger som radiotelegrafist, var veien ikke lang inn i det som skulle bli Kompani Linge. Bakgrunnen fra Rjukan kom også til å telle med. Knut ble en av fire utvalgte, sammen med Jens-Anton Poulsson, Arne Kjelstrup og Claus Helberg i et forparti, «Grouse», som 20. oktober 1942 ble sluppet i fallskjerm over Hardangervidda. Hva det egentlige oppdraget gikk ut på, visste de strengt tatt ikke, bare at de skulle gjøre klar for å ta imot to britiske glidefly og at det var viktig – på alle måter et spesialoppdrag. Matforsyningen tilsa at det var et oppdrag som ville strekke seg over noen uker. Så skulle det i stedet komme til å bli en hel vinter – og langt mer enn det for noen av dem.

Etter den tragiske Operasjon Freshman var det å vente på den neste operasjonen; Gunnerside. Tiden gikk, matforrådet forgikk. Når magen er tom, storm og kulde tar kontroll, er det ikke så mange fordeler igjen ved å være «lokalkjent», men disse fire karene hadde en innlært egenskap som vel reddet dem; å holde ut, selv når det er grunner nok til å gi opp. Overlevelsen besto ikke minst i at å slakte et reinsdyr innebar å nyttiggjøre absolutt alt som var mulig å spise. Knut sa det slik; «When you are really hungry you can eat almost anything!»

Under selve aksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork, var det Knuts rolle å holde radiokontakten med England. Han var for viktig til at man kunne risikere at han ble skutt under ildgivning ved Våer-brua eller jernbaneporten ved Vemork. Etter operasjonen kunne Knut en tid fortsette sitt virke inne på Vidda – med tilhold i Nilsbu, til tider i telt ved Hamrefjell.

Han ville bidra til utbyggingen av motstandsbevegelsens radiotjeneste i Norge og drev opplæring av radiotelegrafister og oppførte nye radiostasjoner. Han skal også ha vært opptatt av at arbeidet med å gjenoppbygge tungtvannsanlegget på Vemork kom i gang kort tid etter aksjonen. Han ville følge utviklingen og rapportere om dette.

I august -43 returnerte han til England, for så igjen å lande på norsk jord i november, sluppet i fallskjerm på Skrimfjell, og denne gangen sammen med den like så kjente Rjukan-mannen Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

Under et «besøk» på Kongsberg var Knut intetanende om at det natta til 23. november -43 ble igangsatt en større operasjon mot Milorg-folk både på Kongsberg og Notodden. Knut var på feil sted til feil tid. Mannen han ventet på, kom riktignok hjem, men han var allerede blitt arrestert. Gestapo så straks at mannen som ventet i leiligheten var en større fangst. Forsterkninger ble tilkalt.

Det vanket både slag og spark. Han følte seg ikke mye tess da han ble geleidet ned og ut av seks soldater. Men hodet var klart. Før de var kommet ned trappa hoppet Knut fram og skar ut til siden. Ryggsekken fikk han kastet av seg. I det stummende mørket gikk skuddsalvene i sekken. Knut var på flukt gjennom Kongsbergs gater. På nærmest mirakuløst vis klarte han etter hvert å ta seg tilbake til Skrimfjella. Da ferden noe seinere gikk til Vestfold og så til Oslo, var det, typisk nok, med Gunnar Sønsteby som sjåfør.

Oppholdet i Oslo skulle ikke bli mindre dramatisk. Han fortsatte innsatsen med opplæring av telegrafister for Milorg. På Rikshospitalets kvinneklinikk, sentralt i byen, fikk han leid seg inn hos en familie og rigget seg til med radiosender i ei luftepipe på loftet. Antakelig ble senderen peilet inn, for 100 soldater ble 1. april -44 sendt for å fakke én mann. Knut var i ferd med å gjemme bort utstyret da lyset brått ble slått på. Der sto fem menn. Det ble en vill flukt, både inni og oppå luftekanalen, skuddvekslinger og flukt gjennom byen. Han kom seg unna. Knut var på det tidspunktet vel kjent med at broren Ottar var blitt arrestert på Notodden og satt i celle på Møllergata 19 og ble torturert på Victoria Terrasse. Knut var innstilt på å gjøre hva han kunne for ikke å bli tatt.

En tid seinere flyktet han til Sverige, for øvrig etter et møte med ledelsen for Hjemmefronten, hvor Jens Chr. Hauge i sterke ordelag roste Knuts flukt. Til London kom Knut 26. april, og tilbrakte siste del av krigen i Storbritannia, med oppdrag for de norske hjemmestyrkene. Blant annet gjorde han en stor innsats for å skaffe og få sendt dem radioutstyr. En søndag i august -44 støtte han ganske tilfeldig på en norsk sersjant som lå og så opp på himmelen; Thor Heyerdahl. Det skulle bli innledningen til et livslangt vennskap og samarbeid.

Etter krigens slutt ble Haugland adjutant for Generalinspektøren for Hærens samband. I 1947 fikk han permisjon for å delta som telegrafist på Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon. En ekspedisjon mot mange odds – også byråkratiske jungler og økonomiske ørkener. Broren Ottar Haugland kom til å spille en viktig rolle for å holde familiene informert om balsaflåten som, tross alle advarsler, fortsatte å holde seg flytende på Stillehavet.

Knut gjenopptok etter ekspedisjonen sin karriere i Forsvaret, med tjeneste i Tysklandsbrigaden i 1948–1949, og i Forsvarsstaben, før han i 1952 ble overført til Luftforsvaret, hvor han ble sjef for elektronisk etterretning i Nord-Norge. Han tok Luftforsvarets stabsskole og ble seinere major og oberstløytnant.

Etter 1949 var Knut Haugland mangeårig bestyrer for Kon-Tiki Museet i Oslo og også for Norges Hjemmefrontmuseum.

Knut Haugland (1917-2009) er høyt dekorert både for sin militære innsats og sitt virke innenfor museumssektoren. Hendelsen i 1944, da han så vidt unnslapp Gestapo, er filmatisert i «Omringet», med Arne Skouen som regissør (1960). Også Kon Tiki-ekspedisjonen og tungtvannsaksjonen er blitt film. Knuts liv er beskrevet i boka «Operatøren», (Svein Sæter, Cappelen Damm, 2009).