Mat for liten og mat for stor

Gjennom uka var det mye kokt potet på bordet. I kjelleren sto en stor potetbinge. I den samme «matkjelleren» var hyllene fylt opp med syltetøyglass, saftflasker, bokser med hermetikk og diverse grønnsaker som tålte litt lagring. Noe av dette hadde visstnok status som «nødproviant». Ris kunne av og til erstatte potetene, men ikke ofte. Pasta og spaghetti var knapt på menyen i mine barneår.

Selv på hverdagene var det vanlig med dessert. Det var vanlig med suppe eller en eller annen form for fruktgrøt – så som eplegrøt, plommegrøt, kirsebærgrøt eller stikkelsbærgrøt. Suppene spente vidt og ble stort sett laget fra grunnen av, eller det var såkalte suppeblokker med diverse tilsetninger. Vi spiste fiskesupper, blomkålsuppe, spinatsuppe, melkesuppe, grønnsaksuppe, aspargessuppe, saftsuppe og enda flere. Vi hadde også noe som het «puffet ris» og så kom cornflakes. Den kunne serveres med melk og bær oppå.

På søndagene kunne desserten være kirsebærkompott, sjokoladepudding, semulepudding, mandelkjernepudding, gele av rips eller annet, russdessert (som jeg tror var laget av semule- eller sagogryn og saft) eller det kunne være hermetiske pærer, fersken, ananas – eller tilslørte bondepiker. Det inngikk pisket kremfløte i mange av disse rettene, så søndagsmiddagen var ekstra mektig, for med så mye fin dessert var selvsagt også hovedretten på søndagene bedre enn hverdagsmaten.

Mor disket opp med fårikål, lammefrikassé, koteletter, svinestek, hønsefrikassé, kjøttkaker, nydelig lapskaus, helst lys brun, og diverse bedre fiskeretter. Tilbehøret ga det hele et ekstra løft. Det var bare bankekjøtt jeg syntes ikke hadde et rimelig forhold mellom smak og arbeidsinnsats, men jeg fikk meg aldri til å si det.

Mors søster giftet seg med en mann fra Nordland. Jeg forestilte meg at familien hans var med på det store vinterlige Lofot-fisket, for år etter år kom ei svær iskasse med toget fra Nordland med torsk, rogn, tunge og lever. Det var en lykkestund å kunne dra ned til godsekspedisjonen og hente denne fiskekassa.

Etter en kraftig søndagsmiddag kunne uka begynne litt mer forsiktig, kanskje «bare» flesk og dubbe eller knakkpølser eller en eller annen form for boksmat. Joikakaker i fløtesaus hadde en viss status hos oss. På tirsdag var det fisk, for da kom fiskebilen så å si på døra. Jeg var lite glad i salt sild og røkt kolje, men alt annet var helt greit – også fiskeboller og fiskepudding i hvit saus.

Hvis mor stekte pannekaker, så brukte det å være på onsdag. Da laget hun også ertesuppe. Vi skulle helst ha blåbærsyltetøy inni når vi rullet sammen pannekakene. Noen ganger var det også baconbiter som kunne rulles inn i pannekakene. Jeg spiste flere av dem som barn enn jeg har gjort i mitt voksne liv.

Torsdagen var en ny dag med fisk. Det kunne være fiskegrateng eller plukkfisk, hvalbiff eller annet godt. Nederst på ønskelista sto stekt sild, men det var bedre enn den salte silda. Fredagen var kanskje den dagen som ikke var så lett å vite hva som ville komme på bordet. Det kunne jo være lungemos, medisterkaker, kylling, kjøttpudding, blodpudding, dansk hakkebøf eller annet snadder. Grønnsakene ble i stor grad kjøpt i butikken, for hagen vår ga «bare» plass til poteter, jordbær, bringebær, diverse ulike frukttrær og dessuten rips, solbær og stikkelsbær.

Det ble mye safting og sylting av slikt, men det sluttet på ingen måte der. Vi vokste opp med foreldre og besteforeldre som var programmert for å høste av det naturen kunne gi. Far dro meg med på blåbær- og tyttebærturer, og så ble det molteturer. Sopp holdt vi oss av en eller annen grunn unna. Pizza og taco og sånne ting var helt ukjent.

Bærturene ga både syltetøy og saft, men også fine dager ute i naturen med innlagte matpauser og kaffekoking over bålet. Far hadde termos, men satte mer pris på å gjøre opp et lite bål og finne fram en kaffepose, slik at det virkelig lukta nykokt kaffe når vi tok oss en rast. Guttungen var fornøyd med ei lita flaske med melk.

En gang da vi var ute på en sånn bærtur – ikke så langt fra Follsjå og åpenbart i den tida da elgjakta var i gang – hadde vi satt oss ned for å tas en velfortjent rast. Tror jeg var 8-9 år. «Du pappa, sa jeg – jeg har aldri sett en levende elg!» Han visste ikke helt hva han skulle svare, og et svar var faktisk helt unødvendig. Jeg tror virkelig det var i samme øyeblikk vi hørte det knake og brake et sted inni skogen, og nærmere kom det. Så snur vi på hodene og får se den store elgoksen komme byksende fram, heldigvis ikke med kurs rett mot oss, men den passerte ikke mer enn 30 meter unna, og hadde nok ikke oppdaget oss.

Kanskje gikk det 5-6 minutter, så kom også en jeger fram av skogen. Han tok turen bortom til oss og spurte om vi hadde sett en elg. Ikke bare hadde vi sett en forskremt elg, vi hadde også sett hvor den løp, og da hadde ikke jegeren mer tid til oss. Han la i vei mot Follsjå. Elgen ble skutt! Den gangen sto det i avisa når jaktlagene felte vilt.

De første bærturene gikk nettopp til skogene rundt Lisleherad. Det var alltid viktig å vite hvor det hadde vært hogst – og hvor lenge det var siden. Både blåbær og tyttebær trengte lys og ikke for mye konkurranse fra gras og lyng og ny lauvskog som skjøt i været. Turene gikk også til traktene ved Breiset, Taklås, Holtsås og til skogene rundt Øksne og Kolsjø på heia mot Kongsberg. Blåbær fant vi også rundt onkels hytte på Reshjemheia.

Far hadde ei stor bærkasse med anatomisk utforming. Den er tatt vare på og har fortsatt påhengt en liten gulbrun etikett fra rutebilselskapet, som faktisk forteller at denne bærkassa har gått fram og tilbake mellom Reshjem og byen: Sendt hjem med bussen full av bær, sendt tilbake med buss og levert på stoppested ved «Berglands hytte». Folk fant praktiske løsninger også lenge før privatbilen og mobiltelefonens tid. Mat skulle vi jo ha!