Mat må vi jo ha!
Tekst: Trond Aasland / NIA
Dypest sett handler Rjukan-Notodden industriarv om mat – om å produsere mer og sunnere mat – gjøre land og folk mindre sårbare for sult og hungertragedier.
Det er formålet. Utover det handler verdensarven om vann og strøm, innovasjon og kjemi, industri, tog og ferjer, bysamfunn, rallare, arbeidere og ingeniører, gründere og finansfolk.
I 1905 så et nytt gjødselprodukt dagens lys. Det skulle øke avlingene, gjøre arbeidet lettere for bonden og gjøre avling og utbytte mer forutsigbart. Kalksalpeter kunne ikke bare doble, men henimot åtte-doble avlingen, viste feltforsøkene.
For en ung og relativt fattig nasjon som Norge handlet det også om å utvikle en ny industri som kunne gi arbeid og eksportinntekter. Veien til innovasjon, industri og suksess på bondens åker er lagt, pyntet og krydret med møter over matbordet. Her skal vi gi noen glimt.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkede
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Rake motsetninger?
Sam Eydes sans for bordets gleder er både åpenbar og udiskutabel. Den andre nøkkelpersonen, professor Kristian Birkeland, var nok også glad i et godt måltid, men han kunne iblant bli så opptatt av sine vitenskapelige arbeider at han tilsynelatende glemte både mat og søvn. Det var alt annet enn bra for helsa.
Men Birkeland hadde lært av Eyde at en middag og hyggelig sammenkomst kunne gi nytt pågangsmot neste dag. Da han hadde lengre opphold på Notodden våren 1910, lot han ikke Hydros gjestehus – Admini – stå ubrukt. En ny generasjon lysbueovn ble resultatet.
Gjestehuset ble etter hvert tatt i bruk for å hedre selskapets jubilanter og by dem på en bedre middag. Også for jubilantenes fruer ble det gjennom en del år holdt egne middagsselskaper på Admini.
Sam Eyde var for sin del vant med mer enn alminnelig godt stell allerede fra unge år. Han visste hva som skulle til. I barndomshjemmet ved Pollen i Arendal styrte Oselia Osuldsen på kjøkkenet. At hun tok sine oppgaver og plikter alvorlig, er hevet over tvil. Hun etterlot seg ei kokebok med ikke mindre enn 280 oppskrifter. Den er blitt museumsobjekt på Kuben i Arendal – og er faktisk ganske nylig kommet i ny utgivelse.
Da Sam giftet seg med Ulrika von Mörner, så hans mor det som naturlig å lære den unge fruen å tilberede frokost-omeletten presis slik Sam ville ha den. Tre egg og gressløk inngikk i en god start på dagen! Det var i ei tid da det ble regnet som kvinnens viktigste oppgave å sørge for at mannen har det bra.
Middag og bomskudd
Statsråd Gunnar Knudsen drev en stor gård på Borgestad. Han har til og med en viktig rolle i utviklingen av det vi i dag kjenner som NRF; Norsk rødt fe. Men det var slett ikke der et sagnomsust middagsselskap ble holdt i 1903. Allerede i 1913 påpekte Knudsen at det var en misforståelse å tro at det aller første – historiske – møtet mellom Birkeland og Eyde ble holdt på Borgestad. «Det var i min daværende bolig i Ullevoldsveien, herinde (i Kristiania,» la han til. Mer presis kan vi lokalisere leiligheten til Bolteløkkens allé 10, som vender ut mot Ullevålsveien.
Vi får tro det var noe langt mer enn en omelett som ble servert fredag 13. februar 1903, da Birkeland og Eyde møttes for første gang. Selskapet hos statsråd Knudsen er omspunnet av myter, mye takket være Eyde. Han kalte møtet med Birkeland for «Den norske kvelstoffindustriens fødselsdag».
Ikke bare det; Eyde mente at det var han som hadde ført samtalen inn på sporet av en metode for å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Det kan være verdt å merke seg at Gunnar Knudsen mente det i hovedsak var Birkeland som førte ordet!
I 1916 skrev Eyde i boken «Slegten Eyde af Arendal»: … og hvor han mente at han netop havde opdaget saadanne lyn for nogen dage siden, idet han experimenterte med en elektrisk strømbryter».
Dette kan det se ut til at Eyde hadde glemt et par tiår seinere, for i Eydes selvbiografi (1939) er forklaringen blitt en helt annen: «… og dermed begynner han å fortelle om en kortslutning som var inntruffet under en demonstrasjon av en elektrisk kanon. Uhellet var inntruffet i Universitetets festsal den 6. februar, dvs en uke i forveien».
Tvilen rundt den siste forklaringen blir ikke mindre av at avisenes omtale av en mislykket avfyring av den nevnte kanonen er datert den 7. mars 1903.
Kongelige måltider
Enten det er slik eller slik; samarbeidet mellom de to førte til en prosess for å lage salpetersyre. Når den ble blandet med kalk, oppsto produktet Norgesalpeter. Det kunne ta opp konkurransen med Chilesalpeter, et naturlig produkt som nå var på hell. Verden trengte et alternativ – i store mengder.
Gjødselproduksjonen på Notodden fra 1905 vakte interesse langt utover Norges grenser. Industriherrer, kongelige, vitenskapsmenn og mange andre ville gjøre seg kjent med dette. Blant de langveisfarende gjestene var kongen av Siam, kong Chulalongkorn, (Rama V). Sammen med et følge av prinser, statsråder med mer var han på reise i Norge i 100 dager i 1907. Til og med Fridtjof Nansen var involvert i programmet for reisen.
Fra Brevik satte følget kurs mot Notodden. Planen var å spise lunsj og ta fabrikken i øyesyn. Så skulle det i stedet bli et opphold på tre dager, tilsynelatende foranlediget av kongens begeistring for både vertskap og oppvartning. For, som kongen skrev; «Sam Eyde viste seg å være en gentleman til fingerspissene».
Eyde skal i det minste ha sørget for at det man manglet av finere mat og drikke i den nye administrasjonsboligen, ble hentet fra Kristiania mens gjestene sov. En av de bedre middagsmenyene i Hydros admini er til og med tatt vare på og serveres den dag i dag – når anledningen er den rette.
Det ble bygget et helt nytt industrisamfunn på Rjukan tidlig på 1900-tallet. Rjukanfossen hadde krefter som kunne utnyttes til å lage strøm, og det trengte den nye industrien mye av.
På ti år ble Saaheim-området i Vestfjorddalen forvandlet fra ei lita bygd til en hel by – et samfunn med over 10.000 mennesker – et moderne bysamfunn, med vann og avløp, elektrisk lys og telefon.
«Jeg skal selv lære bøndene…»
Kongebesøket i Øvre Telemark sommeren 1907 fikk varige resultater. Kongen ba sin adjutant om å kjøpe ett tonn gjødsel og umiddelbart sende det til Thailand. Kongen skrev i et brev til prinsesse Noi at han skulle selv lære bøndene å bruke dette nye produktet på riktig måte.
Brevene til prinsessen ble til bok, (Klai Bahn, som betyr «Langt hjemmefra»). Den har status som en klassiker i Thailand. Den dag i dag er Thailand blant de viktigste markedene for gjødselprodukter fra Yara.
Kongebesøket i 1907 har en posisjon også i vår tid – sist uttrykt på de nye 100 Baht-sedlene. Der vises et portrett av kongen, og et bilde av kongen i Eydes bil utenfor Hydros admini på Notodden.
Lunsj med fargefoto
Tre år etter kong Chulalongkorn kom en annen gjest som – nærmest demonstrativt – kun var innstilt på en enkel lunsj. Han ønsket ingen kongelig oppvartning. Ekstravaganser lå ikke for han på det personlige plan. Navnet var Albert Kahn, en fransk bankier og investor, som foreviget reisen gjennom Sverige og Norge med ekte fargebilder, tatt av hans medfølgende fotograf Auguste Léon. Kahns bilder, inntrykk og vurderinger skal ha vært viktige for hvordan de franske investorene håndterte utfordringene i salpeterindustrien i Norge i disse årene.
Kahn var i tillegg en nær venn av den franske filosof, professor, forfatter og Nobelpris-vinner i litteratur Henri Bergson. Da første verdenskrig brøt ut, begynte han å engasjere seg politisk og deltok i opprettelsen av Folkeforbundet. I 1922 ble han leder for forløperen til UNESCO, International Commission for Intellectual Cooperation. Det sies at Albert Kahn skal ha støttet denne institusjonen økonomisk. Det blir både historie og verdensarv av slikt!
