Redningsmenn og gründere
Tekst: Trond Aasland
Folk med erfaring, kapital og framdrift var påkrevet for å skape en lønnsom industri med utgangspunkt i de voldsomme kreftene i Tinnefossen på Notodden. Det var slike folk som kom og overtok i 1894 – og skapte industrihistorie av format.
Mange steder i Norge er vokst fram gjennom utnyttelse av vannets krefter, men få steder favner alle trinn i utviklingen, slik Notodden gjør – fra den enkle, vanndrevne mølle til både elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
I våre dager er Tinnefossen et håndterlig og ganske sikkert kort. For 200 år siden var den uoverkommelig stor. For 150 år siden var fossen forsøket verdt, men det skulle koste dyrt. Gjennom to-tre generasjoner hadde ei beskjeden mølle utnyttet en brøkdel av kreftene i fossen. I 1860 feide flommen med seg et sagbruk før det var kommet i drift. En uheldig svenske led tap, og forlot stedet.15 år seinere var et tresliperi oppført. Vannet drev ikke bare slipesteiner, men visstnok også en generator som ga elektrisk lys i sliperiet. Men konjunkturene var dårlige. Tinfos Træsliberi kom snart på salg.
Nye eiere kom inn. Fabrikken endret navn til Tinfos Papirfabrik som først laget hvit trepapp, deretter brunt trepapir og kartong. Men lønnsomhet ble ikke oppnådd før en var midtveis på 1880-tallet. Med stadshauptmann H. C. Kirsebom fra Kristiansand som eneeier fulgte nye og betydelige investeringer mot slutten av 1880-tallet. Det hjalp lite, for i 1890 begynte prisene å falle. Tallene ble røde.
I 1894 var det tid for opphør. Et konkursbo måtte legges ut for salg. Tilslaget gikk til en mindre gruppe fra Skien. De strakk seg til å legge 210.000 kroner på bordet. Det var en beskjeden sum, men bostyret godtok den. Det var tross alt viktig å unngå en lengre stans i driften.
Fem nye eiere kom nå inn, og kunne overta betydelige verdier for en moderat sum, men heller ikke dét ga noen sikkerhet for at det var mulig å oppnå lønnsomhet. De fem kjøperne var erfarne folk, med bakgrunn fra tømmer, trelast og tresliperi. O.H. Holta og H.C. Hansen sto fram som drivende krefter. Sistnevntes sønn, Hans Abraham (1868-1914) ble ansatt som bestyrer. O.H. Holta ble etter hvert adm. direktør for papirfabrikken.
Hans Carl Hansen var i den privilegerte situasjon at han hadde ikke mindre enn ni sønner. At Hans Abraham ble driftsbestyrer for Tinfos Papirfabrik må ha vært et vel overveid trekk. Han var utdannet ved Trondhjems tekniske skole, med påbygging fra Høgskolen i Charlottenburg. Til Notodden kom han fra en tilsvarende lederstilling ved Egeland Verk, ennå bare 26 år gammel.
Om det var pågangsmot, pliktfølelse, et ønske om å spare penger eller annet som drev han, skal være usagt. Men vi finner han i rollene som ingeniør, kasserer, bokholder, oppsynsmann og mer til. Han sparte seg ikke – og endringer i driften gjorde den mer effektiv. Det oppveide for en nokså svak prisutvikling. Avsetningen kan heller ikke ha utviklet seg feil vei. Det gikk et knapt halvår, så viste regnskapene at papirfabrikken begynte å gå med overskudd.
En brann i tresliperiet kunne ha blitt ødeleggende, men tok ikke motet fra de nye eierne. De må snarere ha sett at det ga muligheter til fornyelse. De la ut på en studiereise til Halden og opp kanalen til Ørje. Hjem kom de med planer om et nytt tresliperi. I 1897 sto det klart, oppført i teglstein.
Hans Abraham Hansen bestyrte Tinfos papirfabrikk gjennom to tiår. Det er bemerkelsesverdig hvor mye som skjedde i tidsrommet 1894-1913. O.H. Holtas rolle trer steg for steg tydeligere fram. Den første knoppskytingen var Notodden Calcium Carbidfabrik A/S. Med den følger også beslutningen om å bygge kraftverket Tinfos I. Karbidfabrikken nede ved Heddalsvannet ble ingen økonomisk suksess, men oppe ved Tinnefossen sto i 1903 to sliperier, som produserte 25.000 tonn tremasse per år, en kraftstasjon med muligheter for utvidelse og et sagbruk med høvleri. I sum var det på få år blitt en mønsterfabrikk.
Siste uke i februar 1904 var Knut og Marcus Wallenberg, Knut Tillberg og Sam Eyde på reise i Telemark. På Notodden besiktiget de kraftstasjonen Tinfos I, samtalte om leie av strøm og gjorde seg trolig noen tanker om å utvide kraftstasjonen. De kunne få leie kraft til en salpeterfabrikk på Notodden, mot at de også kjøpte halvparten av Svelgfossen og fikk den andre halvparten på hånden.
De første kontraktene ble inngått 16. april 1904 og la til rette for en rask industriell utvikling på Notodden i årene 1904-07. Tinfos I skulle gi inntil 5.000 hestekrefter til en forsøksfabrikk for salpetergjødsel ved Heddalsvannet fra 1905. Avtalen skulle gi rett til å utnytte Tinfos sine lektere på gunstige vilkår for varetransport til Skien/Porsgrunn.
De første kontraktene ble inngått 16. april 1904 og la til rette for en rask industriell utvikling på Notodden i årene 1904-07. Tinfos I skulle gi inntil 5.000 hestekrefter til en forsøksfabrikk for salpetergjødsel ved Heddalsvannet fra 1905. Avtalen skulle gi rett til å utnytte Tinfos sine lektere på gunstige vilkår for varetransport til Skien/Porsgrunn.
Overtakelse av Svelgfossen og utbygging av den skulle på ettersommeren 1905 vise seg å bli vurdert som et bedre prosjekt enn å gå i gang med å bygge ut Rjukanfossen. Både Wallenberg-brødrene og Sam Eyde var fornøyd med avtalene med Tinfos.
Ole H. Holta flyttet i 1908 fra Skien til Notodden og slo seg ned på familiegården Tunga litt sør for byen. Dagens innehaver av gården, med samme navn, har gjentatte ganger uttalt at hans farfar ønsket å legge godt til rette for Eyde og wallenbergenes industriutvikling på Notodden. Det var folk jeg kunne gjøre forretninger med, mente Eyde.
Større kraftinntekter økte lønnsomheten for Tinfos. I løpet av noen år etter 1905 bygde selskapet opp et overskudd på nærmere en million kroner. Dette ga mulighet for nye, ekspansive prosjekter. Allerede i 1907 ønsket Hydro at Tinfos skulle bygge ut Sagafossen og Tinnefossen for å levere mer strøm til Hydro. Forhandlinger om Tinfos’ eiendom «på Tinnelvens østside» må kunne ses som kimen til det som skulle bli Holtakanalen og kraftverket Tinfos II.
Det stoppet ikke der. Tinfos’ eget utviklingsarbeid førte fram til en metode for elektrosmelting av jern og la grunnlag for å bygge Tinfos Jernverk med strøm fra kraftverket Tinfos II. Både den 900 meter lange Holta-kanalen og Tinfos II – Borgen – skal være inspirert av impulser Ole H. Holta tok med fra en reise i Tyskland. Kanalen og kraftverket vakte oppsikt og begeistring da de sto ferdige.
1913 var året da Tinfos Jernverk kunne settes i drift. Det ble også året da Hans Abraham Hansen gikk av som driftsbestyrer ved papirfabrikken. Det er sagt at han slet seg ut i den jobben, og at han aldri unte seg en ordentlig ferie. Begge deler kan være rett. Rett nok finnes bilder som viser at han noen ganger var ute på tur med kone og barn, men det er også en realitet at han døde allerede i 1914, kun 46 år gammel. Han var både en redningsmann for industrien ved Tinnefossen og en av gründerne i utviklingen av Tinfos-selskapene.
