Studiereisen i 1913
Tekst: Trond Aasland / NIA
I mai 1913 ble det foretatt en tredagers studietur – omtalt som «en fornøielsesreise» til Notodden og Rjukan. Den skulle vise seg å få stor betydning.
På det tidspunktet var Hydros salpeterfabrikk på Notodden i full drift, og på Rjukan var første byggetrinn ferdig og andre trinn i god framdrift. Med planene om å forlenge jernbanen videre sørover fra Kongsberg kom mange og ulike interesser på banen, også Hydro som trengte en bane fra øvre til nedre del av daværende Bratsberg amt.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Gjennombruddet skulle komme på en studietur fra Skien til Notodden, og derfra med tog opp til Tinnoset, ferje over Tinnsjøen og tog videre til Rjukan med innkvartering på Hydros standsmessige gjestehus, kalt Admini. Tidspunktet var 24. til 26. mai 1913 og den formelle invitasjonen var kommet fra Skiens jernbanekomité ved konsul Carl Stousland. Allerede i 1911 hadde Stortinget bevilget 6.000 kroner til å utrede en jernbaneforbindelse mellom Skien/Porsgrunn og Vestlandsbanen (som fra 1913 ble omdøpt til Sørlandsbanen).
Både generaldirektør Eyde og ass. generaldirektør Harald Bjerke var med – som vertskap på fabrikkstedene og aktive forhandlere! Blant tungvekterne de fikk i tale var fire av regjeringens medlemmer, tre fra Stortingets presidentskap, sju medlemmer av Stortingets jernbanekomité, NSBs generaldirektør og ytterligere to jernbanedirektører.
Om Knudsen ble det sagt at det også var et annet forholdsom opptok ham: Han ønsket ikke en videre utbygging av vannveien mellom Notodden og Skien – med mulighet for at Notodden kunne bli en enda viktigere utskipningshavn enn Skien. Den beste måten å hindre det var rett og slett å gi Hydro den jernbanen selskapet trengte fram til lager- og utskipningsanleggene på Menstad. Og Hydro hadde ingen tid å tape! Fra 1916 kunne en regne med en ny dobling av gjødselproduksjonen ved selskapets fabrikker. Råvarer skulle fram til fabrikkene. Ferdigvarer skulle ut til kunder, fjern og nær.
Var «fornøielsesreisen» forløsende? Det som er sikkert, er at bare to dager etter besøket på Notodden og Rjukan gikk det ut en melding fra Statsbanene der det ble opplyst at «stikningsarbeidet på strekningen Nordagutu-Skien i henhold til bemyndigelse der under møtet på Rjukan ble gitt av departementet, vil bli påbegynt den 2. juni». Regjeringens proposisjon kom allerede 28. juni samme år. Anlegget var kostnadsberegnet til 16,5 millioner kroner. Som et ledd i avtalen med Hydro skulle selskapet skyte inn Tinnosbanen i et nytt jernbaneselskap, og staten skulle skyte inn penger i sidelinjen Notodden-Hjuksebø.
I proposisjonen het det at «Det bestående stridsspørsmål mellom distriktene vil nå bortfalle…» Man forsøkte også å sukre pillen ved å nevne at denne ikke løsningen ikke var ment å utelukke en sidelinje Lunde-Skien, samt en sidebane til Langesund.
Ro ble det ikke, men valget var i praksis tatt, og NSBs generaldirektør Chr. Platou uttalte at dette jernbaneanlegget var mer enn en lokalbane. Den var et anlegg for hele landet – og «staten ville komme til å tjene gode penger på den». Banen kom – og ble etter hvert omtalt som «Hydros livsnerve». 100 år seinere går det fortsatt tog fra Notodden til Porsgrunn.
Kilder:
Helge Songe: «Bratsbergbanen» (2020)
Sam Eyde: «Mitt liv og mitt livsverk», Gyldendal, (1939).
