fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

Svelgfoss I: Det største kraftverket i Europa

Tekst: Trond Aasland / NIA

Utbyggingen av Svelgfossen i Lisleherad var, strengt tatt, et kompromiss, men var i høy grad også på mange vis et pionerprosjekt. Og det var en svenneprøve til stor nytte for Hydro.

Etter tidens forhold var det formidabelt i 1905 å gi seg i kast med et kraftverk som skulle gi 30.000 hestekrefter. Det ville bli det største i Norge til den tid, ja, størst i Europa og like mye som den samlede vannkraftutbyggingen i Norge gjennom de tre foregående årene. Svelgfoss-utbyggingen ga på kort tid arbeid til 5-600 mann.

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

Mer strøm – mer salpeter

Svelgfoss kraftverk var et pionerarbeid. Det var dette Banque Paribas hadde gått inn for at skulle gjennomføres først – før de ville være med på en utbygging av Rjukanfossen. De ville også ha en større salpeterfabrikk på Notodden. Og det var arbeidene nede i Svelgfossjuvet som toppsjefene i tyske BASF inspiserte før de takket ja til å være med på den videre ferden mot Rjukan.

Hydro måtte lykkes med dette prosjektet. Så kunne selskapet etterpå ta med seg både rallare, ingeniører og andre dyktige fagfolk til enda større, mer krevende, men i mangt også liknende prosjekter i Vestfjorddalen. Farlig arbeid var det alle steder. Traff en stein i hodet på en arbeider, kunne avisnotisene trøste med at han døde momentant…

Også med rå håndkraft: Rallarens rolle kan knapt overdrives. Han ga seg i kast med de meste krevende oppgaver, så som å slå en nær 500 meter lang fjelltunnel for å lede vannet til fordelingsbassenget over Svelgfoss kraftverk. (Foto: Hydro).

At prosjektlederen var 26 år og het Sigurd Kloumann, var helt i Sam Eydes ånd. Og det var da også til ære for den unge ingeniøren at innsjøen som oppdemmingen av Tinnåa skapte i Lisleherad, fikk navnet Kloumannsjøen. Interessant nok er det Svelgfoss-utbyggingen Eyde gir mest omtale i selvbiografien – ikke Vemork, ikke Såheim. Og det var til dette kraftprosjektet han inviterte kunstneren Theodor Kittelsen for å forevige et industrieventyr anno 1907.

Th. Kittelsen og Henning Klouman: Norges store eventyrkunstner, Theodor Kittelsen skapte det rene Soria Moria slott av arkitekt Henning Kloumans kraftverk nede i Svelgfossjuvet. De verste motkreftene Sam Eyde hadde å stri med – dumskapen og misunnelsen - plantet han inn i berghammeren. Hvem det tredje synlige ansiktet er, forblir derimot uavklart. (Fra Kittelsens «Svælgfos-serien».

”De forberedende arbeider var i det vesentlige tilendebrakt i første halvdel av desember 1905, altså på det tidspunkt da Hydro blev konstituert, og samtidig var man gått i gang med fundamenteringen av kraftstasjonens underbygning og hoveddammen i svelget. Den videre opbygning av kraftstasjonen kunde nu utføres på det tørre. Den var under tak i oktober 1906, og i begynnelsen av 1907 kunde man gå i gang med monteringen av turbinene. I slutten av mars 1907 var dammen ferdigstøpt og pusset, og i oktober samme år ble kraftstasjonen satt i gang”, heter det i Eydes ”Mitt liv og mitt livsverk”.

Achilles-hælen: Fordelingsbassenget lå på brinken over kraftverket. Vann og is skapte større påkjenninger enn betongblandingen kunne tåle. Reparasjoner måtte til, men ble godt dekket av forsikringen. (Foto: Hydro).

Feil og lær – betong til besvær

Han underslår ikke at det ikke gikk helt bra med betongblandingene. Det ble en forsikringssak i London, som gikk i Hydros favør. Svelgfoss var arenaen for å prøve, feile og lære. Da Notodden salpeterfabrikker sto ferdige i 1907, tok de i bruk 30.000 hestekrefter fra Svelgfoss I.

Kraftverket utnyttet en maksimal vannføring på 75 kubikkmeter og en fallhøyde på 47,5 meter. For å få til dette ble elva demt opp ved Svelgfossen, slik at vannet kunne ledes inn i en fjelltunnel fram til inntaksbassenget. Når vannet ble ledet inn i fjellet, ble elveleiet nede i juvet tørrlagt gjennom store deler av året. Derfor ble det nødvendig å bygge også en tunnel og ei renne som kunne lede tømmeret forbi de nye kraftanleggene på Svelgfoss. Det ble en suksess.

Praktfullt parkanlegg fra første dag: Rundt vanninntaket fra Kloumannsjøen og tømmerrenna ble det opparbeidet et vakkert parkliknende anlegg, allerede før hele prosjektet var ferdigstilt. (Foto: Hydro).

Lyn og tog

Utfordringene stoppet ikke der. I forbindelse med kraftanlegget ble det oppført et lynavlederbygg og verksted, en langstrakt lav bygning med huggen naturstein i fasader. Den ligger fortsatt på brinken over Svelgfossjuvet og vitner om hvilket pionerarbeid dette kraftanlegget var Kraften ble overført direkte fra aggregatene til fabrikkens lysbueovner, uten noen form for modifisering. Bygningen rommet tungt maskinelt utstyr som skulle gjøre kraftverket mer stabilt. Lynavlederhuset står den dag i dag som en representant for Hydros første kraftstasjoner.

På verdensarvlista: Lynavlederhuset er bevart og har fått status som signifikant objekt i verdensarven. Huset er fortsatt i Hydros eie. (Foto: Hydro/NIA).

Tinnosbanen skulle også bli en utfordring. Etter at banen åpnet for trafikk med damptog sommeren 1909, ble det snart besluttet å legge om til elektrifisering av banen. Det skjedde i 1911 – 11 år før den første elektrifiserte strekningen på statsbanene. Det var et virkelig pionerprosjekt, som kom på samme tid som man startet forsøk i Prøysen, de aller første med høyspent elektrifisering av hovedlinjer i Europa. Fra 1911 til 1958 hentet Tinnosbanen sin elektriske kraft fra det nordre tilbygget på Svelgfoss I, som var blitt bygd med tre omformere for dette allerede i 1908. Det første elektriske lokomotivet – med navn RjB nr 1 – er bevart ved Norsk Jernbanemuseum på Hamar.

Helt i front: Med strøm fra Svelgfoss I var elektrifiseringen av Tinnosbanen (og Rjukanbanen) i 1911 virkelige pionerprosjekter. De var blant de første med høyspent elektrifisering av hovedlinjer i Europa og satte standard for normalsporet elektrisk jernbane i Vest-Europa. På bildet ses et av de tidlige el-lokomotivene på Rjukanbanen. (Foto: Hydro/NIA).

Lienfoss neste

Hydro så flere muligheter i denne delen av Tinnåa. I området som i dag kalles Lienfoss kulturmiljø lå det til rette for å demme opp elva. Konsesjon ble innvilget 29. desember 1909, nærmest som en julegave. Den åpnet for å reise et anlegg som kunne gi 20.000 hestekrefter i et kraftverk som utnyttet 17 meter fallhøyde. Det var til dette prosjektet ingeniør Sigurd Brinck ble rekruttert. Han bar med seg erfaring fra Tyssedal og skal ha vandret tvers over Hardangervidda til ny jobb på Notodden.

Gjenskapes som kulturmiljø: Lienfoss kraftverk var et vakkert anlegg. Nå ryddes og gjenskapes deler av området som et kulturmiljø. Brua er rehabilitert og en turvei under tømmerrenna vil føre fram til området hvor dammen og den nedbrente kraftstasjonen en gang lå. (Foto: Hydro/NIA).

I den østre delen av Lienfoss-dammen var det ei V-formet lense som skulle lede tømmeret mot utløpet for renna. I den andre enden av dammen ble det montert et lukehus på damkrona, over fire regulerte løp med luker. Det hele ble et etter måten vakkert anlegg, til og med med ei gangbru i stål på nedsiden av kraftstasjonen.

Hydro hadde ikke bare behov for mer kraft, men også reservekraft i tilfelle en strømkilde skulle falle ut. Fra inntaksdammen over Svelgfoss I lå det til rette for å lede vann gjennom ei om lag 300 meter lang rørgate ned til en ny kraftstasjon. Svelgfoss II. Kraftstasjonen sto ferdig i 1915, ga ca 10.000 hestekrefter og tjente i stor grad som en reservekraftstasjon. Den var i drift til 1958 og ble seinere revet. Krafta fra Svelgfoss II gikk i luftspenn opp til brinken nedenfor Svelgfoss I. Fra brinken gikk krafta fra begge stasjonene i luftspenn over til østsida av elva.

Du kan lære mer om disse prosjektene ved å besøke Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv på Notodden og Vemork.

Et lokalsamfunn med «Hydro-skole»

Når alt var på plass og gled over i en mer regulær drift, hadde Hydro ikke bare bygd tre kraftverk, men også nye boligområder med et par hundre mennesker på Svelgfossmoen og lengre ned på begge sider av Lienfossen. På den private «Hydro-skolen» på Svelgfossmoen lærte elevene tysk og engelsk allerede fra 4. klasse. En av de tidlige elevene, Birger Brokhaug, utmerket seg i tysk og fikk flere ganger oppdrag som tolk for tyske montører når det var behov for reparasjoner i kraftstasjonen.

Nesten 50 år skulle gå. Da var det tid for å bygge helt nytt og flytte Hydros kraftproduksjon inn i fjellet under Kåfjeldåsen. Det får være en annen historie.

Du vil og like