Theodor Kittelsens aller siste reise
Tekst: Trond Aasland
Seint på høsten i 1913 reiste vår folkekjære kunstner Theodor Kittelsen fra sitt hjem på Jeløya ved Moss til Notodden og Rjukan. Det skulle bli den aller siste lengre reisen han foretok. Han døde tidlig i 1914.
Vel fem år tidligere hadde han fått i oppdrag av Sam Eyde å lage fem akvareller som fortalte om kraft- og industrireisingen i Telemark – som et eventyr. For det var et eventyr Kittelsen kalte det som skjedde her på den tida. Før han laget de første skissene hadde Kittelsen og fru Inga i september 1907 reist ens ærend fra Sigdal til Notodden for å se på industrien og kraftanleggene.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Telemarksgalleriet viser utstillinger med nasjonal og internasjonal kunst. Kunstmuseets faste utstillinger er en arena for kunst fra NIAs kunstsamling. Utstillingshallen for skiftende utstillinger er en monumental industrihall fra tidlig 1900-tallet.
De skiftende utstillingene viser inviterte kunstnere og kontekstualisering av egen samling
Kunstsamlingen inneholder bilder fra kraftutbyggingens og industriens gullalder i Telemark, og gir et viktig og historisk relevant tverrsnitt av norsk samfunnsengasjert kunst. Samlingen inneholder også moderne billedkunst med tilknytning til industri og innovasjon, som Mathias Faldbakken og Per Berntsen. En stor del av samlingen er en gave gitt av Terje Bergstad-stiftelsen.
I årets utstilling vil du finne viktig verk fra kunstnere som Christian Skredsvig, Henrik Sørensen, Reidar Aulie og Theodor Kittelsen (Les mer om kunstsamlingen under Samlinger).
Invitert av Sam Eyde
To vakre høstdager i 1913 – med stopp på Hydros admini på Villamoen på Notodden – og deretter videre – helt opp til Vemork. Den siste utflukten må ha artet seg som en triumfferd. Ikke bare fikk Kittelsen oppleve at Hydros unge ingeniører sto oppstilt for å ta imot ved ankomsten. De bar ham ”på gullstol inn i bygningen.”
Sammen med Eyde gikk ferden videre fra Notodden til verdens største kraftstasjon på Vemork og – som prikken over i-en – ble kreftene i Rjukanfossen sluppet løs – kun til takk og ære for Kittelsen!
Historien om Kittelsens fem berømte akvareller starter egentlig med hans gode venn, advokat Vilhelm Dybwad. Det var han som unnfanget ideen til motivene og ga den videre til Kittelsen. Dybwad var fadder da Inga og Theodors yngste datter ble døpt i Sigdal i juni 1907. Han ble da fortalt at Kittelsens økonomi var så dårlig at han ikke lenger kunne holde på sitt vakre hjem Lauvlia. Kittelsen bad om hjelp – og Dybwad visste faktisk råd! Kittelsen ble oppfordret til å ta kontakt med Sam Eyde. På en kunstners vis skulle han dokumentere de store vannkraft- og industriprosjektene som var under utvikling.
Eventyret i Telemark
«Soria Moria-anlegget på Notodden i full svingende virksomhet. Dette dagens betagende eventyr måtte Kittelsen kunne illustrere! Da jeg kom hjem, satte jeg meg til å skrive til ham: Jeg har fått en idé. Du skulle i en rekke akvareller fortelle EVENTYRET OM SAM EYDE”. Ja, slik formulerte Dybwad sine tanker.
Kittelsen tente på ideen, et brev ble formidlet til Eyde, og Eyde må ha likt det han leste. Flere brev ble utvekslet i de påfølgende måneder. Gjennom korrespondansen og et album med fotografier som Kittelsen får låne, kommer grunnlaget på plass. Flere skisser blir laget og rundt 1. november 1907 sendes et komplett sett med skisser til Eyde.
«En tributt til mitt arbeide»
Eydes kommentarer og innspill påvirker kunstneren i detaljene – han ønsker at arbeiderne og naturkreftene skal få sin del av æren for alt det store og nye som holder på å reise seg.
I sine memoarer (1939) skriver Eyde: ”Kittelsen malte den gang noen billeder som viste hva han følte. Og en vakrere og morsommere tributt til mitt arbeide har jeg aldri fått”. I november 1907 var alle detaljer på plass, og – utrolig nok – allerede i mai 1908 ble bildene levert. Trolig har de i de første årene hatt sin naturlige plass i et mindre rom mellom entreen og Eydes kontor på Admini på Notodden. Siden fulgte de Eyde til flere av hans boliger.
Eydes etterkommere ønsket at bildene skal være tilgjengelige for publikum. De er overlatt til Norsk industriarbeidermuseum og stilles ut permanent i kunstmuseet som er en del av Verdensarvsenteret/Telemarksgalleriet, som holder til på Tinfos på Notodden.