Tungtvannsfabrikken som unnslapp bombene

Tekst: Trond Aasland

I Hydroparken på Notodden er det nylig renoverte bygg 55 kjent som det første bygget Hydro reiste mot slutten av 1920-tallet da selskapet foretok et radikalt skifte av teknologi. Men Hydrogenfabrikken har i tillegg en historie som er knyttet til andre verdenskrig og fremstilling av tungtvann.

I bygg 55 var det fra 1928 installert såkalte Pechkrantz-celler i 1. etasje og Holmboe-celler i 2. etasje. Disse ble brukt til å spalte vann og fremstille hydrogen. I prosessen fikk vannet et noe høyere innhold av det naturlig forekommende tunge vannet (D₂O). I sin tur kunne dette gi utgangspunkt for å fremstille et tilnærmet rent tungtvann gjennom destillasjon i et lukket system. Slik sett var de tekniske forutsetningene noenlunde de samme ved hydrogenfabrikkene på Vemork, Såheim og Notodden.

Allerede i andre halvdel av 1930-tallet – før Norge ble trukket inn i verdenskrigen – var det tyske naziregimet i gang med forskning for å kunne utvikle kjernefysiske våpen. I forskningen valgte man tungtvann som bremsevæske ved spaltning av atomer. I Europa var det bare mulig å få tilgang til større mengder tungtvann fra hydrogenfabrikkene på Vemork, Såheim (Rjukan) og Notodden. Allerede før okkupasjonen 9. april innløp den første store bestillingen fra Tyskland. Snart dukket det opp tyske vitenskapsmenn og representanter for Wehrmacht på Rjukan med nye planer for å øke produksjonen av tungtvann.

Selv en betydelig økning av tungtvannproduksjonen på Vemork hindret ikke at det ble etterspurt enda større kvanta. I 1942 ble arbeid satt i gang for å fremstille tungtvann også ved Såheim-anlegget på Rjukan og ved hydrogenfabrikken på Notodden. I London mente de allierte etter hvert at atomprosjektene måtte stoppes – for enhver pris. Produksjonen av tungtvann ble vurdert som det svakeste ledd. Aksjonene som ble iverksatt, kom til å rette seg mot Vemork, men bombeangrepet 16. november 1943 rettet seg også mot fabrikkene på Rjukan.

Kunne også Notodden ha vært et bombemål? I oktober 1942 var et tungtvannsanlegg påbegynt på Såheim. Fra tysk side var det pålagt å ta i bruk en metode som ville kunne øke produksjonen ved alle anlegg. På Notodden var planene for et mulig anlegg fortsatt på et forberedende stadium. Anslag pekte mot at det kunne bli mulig å produsere 300-400 kilo tungtvann per år. I november -42 er tre tyske representanter for Wehrwirtschaftstab på Notodden. Fortsatt ble det snakket om «grunnleggende forsøk» og deretter «planlegging». I desember foreligger planer for ombygging av Holmboe-anlegget for å fremstille høykonsentrert tungtvann. 16 tungtvannskolonner skulle installeres.

Konsul Schöpke i Wehrswirtschaftstab foretok en ny inspeksjon tidlig i januar -43. Det synes da avklart at det også på Notodden skal bygges et anlegg for høykonsentrasjon av tungtvann. 28. februar inntraff sabotasjeaksjonen mot Vemork. Det må ha vært et kraftig varsel også for de som arbeidet med prosjektet på Notodden. To uker seinere blir det meldt fra Notodden at framdriften forsinkes på grunn av problemer med å skaffe deler til installasjonene – og det gis beskjed om at det er nødvendig med et påbygg på fabrikken for å få plass til det påtenkte tungtvannsanlegget.

Tidlig i august -43 – to uker etter at anlegg og fabrikker på Herøya er bombet – gir generaldirektør Bjarne Eriksen beskjed om at han motsetter seg enhver økning av produksjonen av tungtvann. Ikke bare det; han vil innstille den. Eriksen viser bl.a. til fare for bombing av fabrikkene. Eriksen mente at man i London anså fremstillingen av tungtvann som særdeles krigsviktig. Svaret fra tysk side var at kravet om størst mulig produksjon av tungtvann vil bli opprettholdt – uten hensyn til risiko.

Eriksen ble arrestert kort tid seinere og satt i fangenskap i Tyskland til mai 1945. Spørsmålet om ansvar og medansvar ligger utenfor det som omtales her. Det skulle vise seg at Eriksens frykt var vel begrunnet. Vemork og fabrikkene på Rjukan ble bombet 16. november -43. Selve tungtvannsanleggene ble ikke påført vesentlige skader, men det var nå åpenbart at de allierte var beredt til å sette alt inn på å hindre en videre produksjon av D₂O.

13. desember -43 meddeler den tyske Reichskommissar (Otte) at arbeidet med anleggene kan innstilles inntil videre. Dette gjelder for Vemork, men også for anleggene på Såheim og Notodden. Direktør Sandvold på Notodden fikk brev om at alle arbeider kan innstilles.

Tidlig i januar -44 innløp et pålegg om å gjøre klar et større antall fat (200 liter og 50 liter) for ifylling av lut. På det tidspunktet fantes tungtvann i ulike konsentrasjoner på Vemork og Såheim, mer enn 600 liter ialt. Notodden er ikke nevnt i oversikten som ble utarbeidet måneden før. Etter senkingen av DF Hydro 20. februar -44, ble det besluttet å overføre produksjonsutstyr til Tyskland. Materialer fra Vemork og Såheim skal sendes til Tyskland for «annen krigsviktig bruk».

På Notodden har det vært en vanlig oppfatning at de som bygde tungtvannsanlegget gjorde sitt beste for å forsinke framdriften i prosjektet. Hydrogenfabrikken ble påbygd og utstyr ble installert, men det har ikke vært mulig å dokumentere at det ble produsert tungtvann før det beslutningen om å stoppe anleggene. Det kan se ut til at stoppordren kom mens anleggene var i ferd med å gjøres klare for bruk.

I bygg 55 på Notodden er tre gjenværende tanker registrert som signifikant objekt i verdensarven. På loftet over andre etasje er det nylig gjenfunnet ytterligere to tanker. Nærmere undersøkelser vil kanskje avklare om også disse har direkte sammenheng med tungtvannsprosjektet i krigsårene. Etter krigens slutt ble det overført utstyr for tungtvann fra Notodden til Rjukan. Det er også på det rene at anleggene på Notodden seinere ble satt i drift og at det faktisk ble produsert tungtvann der.

I krigsårene hadde Hjemmefronten og de allierte i London stort sett god tilgang til informasjon om hva som foregikk ved anleggene for hydrogen og tungtvann. Det gjaldt både for Vemork, Rjukan og Notodden. At anleggene på Notodden ikke ble utsatt for bombing, kan tyde på at «gå-sakte-aksjonen» her faktisk var vellykket. Notodden unnslapp bombing – kanskje nettopp av den grunn.

To år etter krigen slutt hevdet den tyske ingeniøren og konsulen Erhard Schöpke at man ved utgangen av august 1943 kunne ha produsert 2 kg tungtvann per dag på Notodden. Det ble planlagt å installere 16 elektrolysører i bygg 55. Han hevder også at disse planene ble lagt til side før man kom så langt. At det ble besluttet å stanse all produksjon av tungtvann allerede sommeren -43, kan ikke være riktig. Det skulle i så fall ha gjort det unødvendig å bombe Vemork i november samme år! Schöpkes opplysninger ble gitt i et forsøk på å renvaske egen person (han var under tiltale i 1947) og må leses i lys av det.

Fram til begynnelsen av 1944 hadde det ikke lyktes å bygge en fungerende uranmaskin i Tyskland. Det var heller ikke oppnådd noe gjennombrudd når det gjaldt å anrike uran til kjernesprengstoff for en uranbombe. En del produksjonsutstyr ble overført til Tyskland. På ulike steder forsøkte man å produsere D₂O, men uten å lykkes. De allierte aksjonene mot tungtvann i Norge skadet det tyske atomprosjektet betraktelig, ikke minst fordi D₂O var en stadig mangelvare. De samlede leveransene var rundt tre tonn. I ettertid er det anslått at behovet for tungtvann for en fungerende uranreaktor var om lag fem tonn. Da de allierte besluttet at Hitlers atomplaner måtte stanses – for enhver pris – hadde man ingen sikker kunnskap om at Hitler ikke ville få en atombombe å spille på.